Moral – en illusjon?

Psykologisk.no 5. desember 2018

Dobbeltmoral er noe vi lærer tidlig i livet. Som voksne er vi blitt eksperter på å bortforklare egen dobbeltmoral.

Er du moralsk? Nesten alle svarer ja på dette spørsmålet, og de fleste sier til og med at de er mer moralske enn andre. Kan vi stole på svaret ditt? Nei.

Moralsk motivasjon er å ha et mål om å opprettholde en moralsk standard som et mål i seg selv, enten det er å opptre ærlig eller fordele rettferdig. Har vi det? Ikke alltid.

Tre hendelser den siste tiden har på hver sin måte illustrert dilemmaet mellom moralske verdier og egeninteresse.

The «good»

Den minst alvorlige er Siv Jensens leie av Johan H. Andresen sin hytte. Om du får mulighet til å leie en hytte langt lavere enn markedspris, gjør du det (svar ærlig)? Ja, du gjør nok det.

Neste spørsmål: Du er en kjent politiker, og det er stor risiko for å bli oppdaget av media. Tar du imot tilbudet? Du gjør nok ikke det.

Det første eksemplet viser hvordan du kan begå selvbedrag. Du tenker ikke på saken som moralsk, slik at du slipper å bli møtt med dine etiske standarder. Det øker sjansen for at du vil opptre egoistisk, men samtidig beholde en illusjon av din moralske standard.

Hvis saken blir kjent, truer det ditt moralsk omdømme. Dette omdømmet er viktig for oss å beholde. Vi viser mer moralsk atferd hvis andre vet om saken.

Når skaden er skjedd, og saken er ute i offentligheten, opptrer det samme fenomenet: Vi rasjonaliserer, benekter for harde livet. Det ser som regel bare mer tåpelig ut. Egeninteressen 1 – moralsk motivasjon 0.

The bad

Frp-politikeren Mazar Keshvari har over tid skrevet fiktive reiseregninger, som medførte at han fikk utbetalt tusenvis av kroner fra Stortinget.

Det er vanskelig å tro at Keshvari har klart å lure seg selv til å dekke over sin egen umoral, men psykologien har vist umoralsk atferd over tid kan bli en vane, og da kan umoralen forsvinne ut av bevisstheten vår.

Flere psykologiske eksperimenter har også vist at vi jukser litt, men ikke for mye, slik at vi kan bevare synet på oss selv som moralske.

Keshvari har lært en ting: Når du blir tatt med buksene nede, ikke benekt. Egeninteresse 2 – moralsk motivasjon 0.

The ugly

Jamal Khashoggi ble drept inne i det saudi-arabiske konsulatet i Istanbul og kanskje partert i små biter. Det er sterke indikasjoner på at drapet var bestilt fra høyeste hold i det saudi-arabiske monarkiet.

Er dette sant, er dette et urovekkende eksempel på egeninteresse foran moralsk motivasjon, men kanskje ikke overraskende for mange når det gjelder det saudi-arabiske regimet. Fortsatt benekter de at kronprins Mohammed Bin Salman visste om drapet, noe som få tror på.

Den moralske fordømmelsen truer saudi-arabisk egeninteresse. Donald Trump står også stadig i et dilemma. Saudi-Arabia er viktig for USAs egeninteresse for å holde makten i Midtøsten. USA og Saudi-Arabia har et langt og sterkt samarbeid som blant annet førte til at landene inngitt en gedigen våpenavtale.

Trump har for lengst indikert at egeninteresse for han er viktigere enn moralsk motivasjon, og vil fortsette samarbeidet som om ingenting har hendt. Tiden vil vise. Egeninteresse 3 – moralsk motivasjon 0.

Egeninteressen står sterkt

Vi har her tre eksempler fra mediebildet, fra det relativt dagligdagse til toneangivende hendelser i internasjonal politikk, og alle tre tyder på at egeninteressen ofte står mye sterkere enn vår moralske motivasjon.

Moralsk atferd er etter mitt syn som oftest uforutsette konsekvenser av egeninteressen. Det vi er motivert av er å virke moralsk uten å være det. Vi er mer motivert til å være moralske hyklere.

I ledelsesprogrammet AFF Samspill & Ledelse har vi undersøkt hvor sterk moralsk motivasjon er i grupper. Gruppene blir bedt om å velge mellom å samarbeide eller å opptre egoistisk.

Hvis alle grupper samarbeider, vil alle gruppene gjøre det bedre, men hvis en gruppe er egoistisk, vinner den egoistiske gruppen.

Hvis alle oppfører seg egoistisk, taper alle. Usikkerheten i dette sosialpsykologiske eksperimentet, handler om at gruppene ikke vet hva de andre vil velge, men er avhengig av de andre for å vite egne resultater. Hva skjer?

Alle vet hva som er moralsk riktig å gjøre. Likevel velger gruppene å oppføre seg egoistisk. De ser på de andre som umoralske. De er altså blind for sin egen umoral. Tankegangen går slik: Siden vi visste at de andre ville være egoistiske (noe de ikke gjør på forhånd), så spilte vi egoistisk. Når gruppen oppdager at andre gruppene oppfører seg egoistisk, får de bekreftet at andre er egoistiske, og de glemmer å tenke på sin egen atferd.

Når de blir konfrontert med sin egoistiske motivasjon, rasjonaliserer deltakerne med ytre årsaker og ikke egen motivasjon.

Indre og ytre motivasjon

Vi ser det i større organisasjoner også. Folk har bestemt valget sitt på forhånd, men så lager de skinnprosesser for å late som man driver rettferdig. Endrer prosessen på den endelige beslutningen? Som regel ikke.

I valget om hvilken koalisjon Kristelig Folkeparti skulle gå i regjering med, var det snakk om hvilken beslutningsprosess de skulle kjøre. Påvirket egeninteressen svaret på hvilken prosess de skulle velge, eller var den moralske motivasjonen som var viktigere enn egeninteressen? Det vet KrF-medlemmene selv best.

Vår moralske motivasjon er, etter mitt syn, stort sett en ytre motivasjon, ikke en internalisert indre motivasjon. Vi er ikke villig til å betale prisen for å opprettholde en moralsk standard.

Ytre moralsk motivasjon, som middel til et egoistisk mål, har vi mye av. Indre moralsk motivasjon, å opprettholde en moralsk standard som mål i seg selv, er dessverre sjeldnere vare.

Indre moralsk motivasjon skaper en mer pålitelig og stabil moralsk atferd, enn hvis den moralske atferden egentlig er middel til et egoistisk mål. Derfor må vi skille mellom motivasjon og atferd, for vi kan ikke kan ha sikker kunnskap om motivasjon bare ved å se på atferd. Vi kan bare tolke den.

Vi lærer tidlig dobbeltmoral

Hvorfor er indre moralsk motivasjon sjelden? Det har nok flere årsaker. I evolusjonen har egeninteressen trolig vært viktigere enn moralske prinsipper for at menneskearten skulle overleve. Å bry seg og å ha tillit til fremmede har fungert som et ledd i en egoistisk motivasjon, slik at du er snill og grei med fremmede, hvis det gagner deg. Å bry seg om fremmede som et moralsk mål i seg selv, gjorde folk sårbare for å bli utnyttet.

En annen årsak finner vi kanskje i barndommen. Voksne lar ikke barn oppdage moralske standarder helt av seg selv. Voksne forteller barn kontinuerlig hvilke moralske standarder de skal følge: Vent på tur, del likt, slutt å slå. Vi roser barn når de forplikter seg til moral, og vi straffer dem når de bryter moralske regler. Ifølge barnepsykologen Martin Hoffman disiplinerer vi barn ca. 15.000 ganger i løpet av et år, dvs. hvert 6. til 9. minutt.

Å tilegne seg moral gjennom disiplin fører til at barn lærer at moral er noe vi er forpliktet til – noe vi må, fremfor at det er noe vi vil – et indre ønske. Det fører til at moralske standarder blir mer et middel til et egoistisk mål enn et mål i seg selv.

Samtidig legger barn merke til at voksne ikke opprettholder de moralske standardene som de selv fremmer. Hva lærer barn da? Kanskje at moralsk dobbeltmoral, ytre moralsk motivasjon, er et mål i seg selv.

Kunne eksemplene ovenfor vært deg? Nei, Gud forby. Du er vel moralsk?

Kilder

Batson, C. B. (2015). What’s wrong with morality? A social-psychological perspective. New York: Oxford University Press.

Ariely, D. (2012). The honest truth about dishonesty: How we lie to everyone – especially ourselves. New York: Harper.

Morten Eikeland i Psykologisk.no 5. desember 2018

Kontakt