Modig og god ledelse fra byrådslederen

Dagens Næringsliv 13. november 2018

Vi er ikke tjent med at det utvikles en «varslingskultur» i offentlige virksomheter, heller ikke i Oslo kommune.

Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo var tydelig nervøs da han møtte pressen for å informere om sin konklusjon i saken mot skolebyråd Inga Marte Thorkildsen. Det hadde han grunn til.

Johansen brøt klart med den normale dramaturgien i denne typer saker:

  • Konflikt har oppstått, forholdet eskalerer til partene ikke snakker sammen lenger, og rekrutteringsprosessen inn i konflikten er godt i gang på begge sider.
  • Så fremmes det et anonymt varsel der lederen beskyldes for trakassering og mobbing.
  • En granskning gjennomføres, pressen involveres, og gjengjeldelseskortet trekkes av varsleren.
  • Lederen går av, uavhengig av hva granskningen har vist – men altså ikke denne gangen.

Det er påfallende at faktainnhentingen viser at partene har fundamental forskjellig beskrivelse for hva som har skjedd, og at det blir vanskelig å komme noen vei når partene ikke engang deler grunnleggende forståelse av virkeligheten, skriver kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten.

Denne uttalelsen demonstrerer med all tydelighet en vanlig misforståelse i denne type saker. Partene i en slik sak vil aldri enes om en felles virkelighetsforståelse. Dermed er det ikke noe påfallende i dette, det ligger i sakens natur: Den omhandler ikke objektive størrelser som korrupsjon, underslag, brudd på taushetsplikt eller påstander om seksuell trakassering. Slike saker kan være vanskelig nok å dokumentere i seg selv. I denne saken møter vi mennesker av kjøtt og blod, med følelser, sympatier, antipatier og krenkningsberedskap.

Dette er et langt mer abstrakt forhold å «undersøke», der påstander vil stå mot hverandre til Dovre faller.

Den vanlige logikken i sterke konfliktdynamiske felt er at begge partene tror de oppfører seg rasjonelt, mens motparten tildeles en diagnose. Det er derfor aldri å vente at partene enes om hva som faktisk har skjedd. I tillegg er påstanden fremmet i en situasjon hvor det er en interessekonflikt mellom partene.

Mer bråk i Oslo-skolen

Slettholm har imidlertid rett når han skriver at det nok kan bli mer bråk i Oslo-skolen i tiden som kommer. Spørsmålet er imidlertid hvor lenge skattebetalerne skal finne seg i at ressurser brukes på denne måten, det er tross alt byens barn og unge som skal nyte godt av skoleetatens midler.

Denne saken viser at Varslingsutvalgets påstand om at all varsling er verdiskapende, er svært tynn. Varsling er, som denne saken viser, også svært ressurskrevende.

Det mest urovekkende er at denne saken vil følge oss videre inn i kommunevalgkampen, en av flere gode grunner til å revurdere varslingsinstituttet i denne type saker.

Opposisjonen har selvfølgelig allerede raslet med sablene. Det burde den ikke, i stedet bør den takke byrådslederen for modig lederskap. I neste runde er det nemlig de som sitter i posisjon og vil være mottakere av påstander om utilbørlig atferd når de prøver å styre underliggende etater. La oss håpe at de da selv da har en like stødig sjef.

En paranoid kultur

De anonyme varslerne har fremmet påstander om byråden som nå er tilbakevist gjennom faktainnhentingen. Det får selvsagt ingen konsekvenser for dem som har fremmet varselet, det følger av Arbeidsmiljøloven. Da er det samtidig fritt frem for neste varsler. Anne Kari Bratten skrev i DN 22. oktober at hun har møtt en rekke ledere som foretrekker en politianmeldelse fremfor en varslingssak rettet mot seg. Den foreliggende saken dokumenterer hvorfor: Her er det lite rom til å forsvare seg og stort rom til å fremme påstander anonymt – det fører ikke til en sunn ytringskultur.

Deler av Oslo kommune viser, som andre offentlige virksomheter, tegn på å utvikle en varslingskultur. Varslingsutvalget peker i sin rapport på at det er viktig å fremme ytringskultur. Utvalget har imidlertid ikke brukt plass på å drøfte mulige negative konsekvenser av en såkalt ytringskultur som fremmer varsler.

En varslingskultur er det motsatte av hva en ytringskultur bør være. Det er en paranoid kultur hvor ledere må være unødvendig forsiktige for å unngå å få denne type beskyldninger rettet mot seg. Da er både de selv og virksomheten i sjakk matt.

En ytringskultur må omfatte en konstruktiv konfliktkultur hvor samarbeidet mellom lederskap, vernetjeneste og tillitsvalgte dyrkes, og hvor spørsmål og dilemmaer knyttet til ledelse og arbeidsmiljø drøftes lenge før noen har tenkt tanken om å sende et anonymt skriftlig varsel. Byrådslederen kan jo påbegynne et slikt utviklingsarbeid hos Skoleetaten.

Hans Morten Skivik er programdirektør AFF Solstrandprogrammet og spesialist i konflikthåndtering ved AFF.

Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 13. november 2018.