Ledere og effektivitet

Ukeavisen Ledelse - 19. november 2009

Mandag 2. november refererte Dagens Næringsliv på sin første side, etterfulgt av mange andre nettaviser, til forskning av Harald Harung og Fred Travis som viste at effektive toppledere hadde bedre integrering av elektrisk hjerneaktivitet, mer moden moralsk resonnering og hyppigere «topp opplevelser» enn vanlig medarbeidere.

Topplederes hjernefunksjon er dermed grunnen til toppledernes effektivitet. Forskerne konkluderer med at transedental meditasjon kan bidra til effektivt ledelse. Disse påstandene om en direkte årsak mellom toppleders personlig og indre egenskaper og effektivitet er det sosialpsykologien kaller en fundamental attribusjonsfeil. Det vil si at når vi forklarer fenomener som effektiv ledelse har vi en tendens å overfokusere på personlige egenskaper mer enn situasjonens betydning. Dette har vært gjennomgående når forskere, populærlitteraturen og avisene skal forklarer ledereffektivitet. Da er det ikke rart at ledere i mange land ser seg fortjent til astronomiske lønninger når bedriften går med overskudd.

I begynnelsen av forrige århundre mente forskere at folk var født gode ledere. Ofte ble det referert til kongelige eller politiske ledere som Ghandi og Churchill. Det ble kalt «the great man» teorien. Konsekvensen av dette synet i bedrifter var at lederen var fri til å handle, mens ansatte ble sett på som regelstyrte individer som ble kontrollert og disiplinert av ledelsen gjennom store hierarkier og rasjonelle planer som ble etterfulgt. Årsaken til effektivitet lå i lederens medfødte egenskaper. I etterkrigstiden var det lederens atferd som ble forklart som vesentlig for effektivitet. Konsekvensen av denne forskningen har ført til at bedrifter lærer lederne sine opp i «beste praksiser» for effektiv ledelse uavhengig av situasjonen og konteksten man er i. Disse beste praksisene overføres gjerne fra ulike bedrifter og avdelinger uten kritisk gjennomgang av lokale praksiser. Dermed visker best praksiser ut variasjon, uforutsigbarhet og undersøkelse av lokale situasjoner

I lys av globaliseringen har de personlige egenskapene hos lederen på ny blitt fokus. Nå er det vanlig å snakke om visjonære og karismatiske ledere. Visjonære ledere beveger folk til å skape endring gjennom motivasjon, høy moral og sterk kultur. I en slik kultur beskrives det at enkeltindividene får utvikle sitt potensial til fulle. Ansatte følger lederne med en inspirerende visjon. Den mest profilerte karakteren innenfor karismatisk lederskap for tiden er Barack Obama. Han ble til og med tildelt Nobels fredspris for sine visjoner.

I alle disse måtene å snakke om ledelse på baserer man seg på opphøyningen av lederen som direkte årsak til effektivitet. Det er ironisk med tanke på kompleksiteten som har blitt så synlig i samfunnet og i organisasjoner i dag. Relasjoner mellom mennesker, systemer og naturen bidrar til tvetydighet, uforutsigbarhet og liten grad av kontroll for enkeltindividet. Det er på tide å spørre seg om lederens betydning i denne kompleksiteten.

Det ville vært mer nyttig og utforske de helt dagligdagse aktivitetene ledere agerer og reager i sammen med andre. Da hadde vi kanskje stilt spørsmålet om ledelse i det hele tatt eksisterer. I det minste hadde vi trolig funnet ledere som i samme og ulike møter er selvmotsigende og tvetydige, med og uten en klar visjon eller karisma. Lederens betydning for effektivitet er trolig svært redusert.

Lederen er bare en del av en større helhet hvor lederens handlinger er bare noen av mange andre handlinger som foregår både i og utenfor organisasjonen som påvirker effektivitet. Det begrenser og muliggjør handlingsrommet til lederen. Hans handlinger vil ha mer eller mindre positive eller negative effekter i organisasjonen på en svært uforutsigbar og triviell måte. Lederens effektivitet blir da svært vanskelig å måle.

Når effektivitet knyttes opp mot lederens indre egenskaper, en type atferd eller karismatiske egenskaper undervurderer vi betydningen av den situasjonelle konteksten og andre påvirkningsmønstre som foregår i det systemet lederen befinner seg i. Nå ser det ut som noen forskere innenfor hjerneforskning fortsetter tradisjonen med fundamental attribusjonsfeil når de tolker årsaker til lederens effektivitet. Det er på tide å ta kompleksiteten mer på alvor.

Derimot er det godt stoff for avisenes idealisering av noen enkeltindivider i samfunnet. Det gagner også konsulenter, forskere og forfattere som tar seg godt betalt for å utvikle den effektive lederen, for eksempel gjennom kurser på transedental meditasjon. Det er ironisk at Dagens Næringsliv publiserer denne førstesiden etter at finanskrisen, som få (hvis noen) kunne forutsi og desto mindre kunne kontrollere. Det har vel heller ført til mye slakt og problematisering av toppleders moral og betydning for effektivitet.

Hvis avisene hadde referert til forskning som belyser mer kompleksiteten i de dagligdagse situasjonene som lederen agerer og reagerer i hadde storheten til lederen fordampet. Det hadde derimot ikke vært godt nyhetsstoff.

Morten Eikeland i Ukeavisen Ledelse 19. nov. 2009

Kontakt